Påskeforhold i Lillomarka

Med barna i barnehagen og flott vær bestemte jeg meg for å ta min første skitur i Marka i mitt liv. Skiturer har tidligere blitt utført på Skeikampen (Les gjerne om vinterferie på hytta). Siden Lillomarka (turtips i Lillomarka) er nærmest oss gikk turen dit.

Turen bar preg av å være min første i området og jeg har vært i tvil om hvilken historie jeg skal fortelle. De flotte bildene og forholdene eller den hele sannhet? Hvis du bare vil lese og se den vellykkede delen av turen bla ned til du kommer til overskriften “Nykjørte skispor” for deg som vil ha med deg alt kan bare lese videre.

Nybegynner i Marka

Jeg hadde sjekket værmeldinga gjennom uka og ventet på den perfekte dagen for å komme meg ut (jaja, jeg vet det ikke finnes dårlig vær…, men det er finere å gå i solskinn). Jeg måtte vente helt til siste dagen i ferien min for å komme meg ut og tok med meg de nye skia (Kjøpt nye på salg noen år etter Lillehammer OL). Skismøringa er på hytta, den ene bindingen er litt ødelagt og den ene skolissa er røket, så ble bare en knytt sko, en god ski og ingen feste. Alt lå altså til rette for den perfekte dag i Marka.

Etter å ha levert barna i barnehagen smørte jeg med meg noen brødskiver i den miljøvennlige matpakka sydd av min skjønne kone @zenabs.syrom. Siden det var meldt 10 varmegrader tenkte jeg det var lurt å komme seg ut tidlig og var i bilen før klokka 9 som planlagt (08.58 for å være nøyaktig). Jeg hadde selvfølgelig sjekket løypekartet på skiforeningen.no og fant lilla farge på skisporene ved Årvoll. Jeg ankom parkeringa ved Isdammen (søndagstur rundt Isdammen) litt over 9 og ble møtt av noe som lignet mer på en skøytebane enn en skiløype. Etter en kort inspeksjon og sjekk av hva lilla merking betyr (kjørt opp for mer enn 48 timer siden, det lengste alternativet) bestemte jeg meg for å kjøre til Solemskogen hvor det ikke var så langt til løyper som var kjørt opp for mindre enn 6 timer siden. Ved Solemskogen, som var et nytt bekjentskap for meg hadde jeg flere veier å velge mellom. Jeg valgte å gå ned til venstre siden der var det kortest vei til nypreparerte skispor. De som er kjent tenker nå: “dårlig valg” eller noe som er mindre egnet på trykk enn det.

Jeg kom til flere stivalg og prøvde etter beste evne med å se på skiforeningens kart å gå i riktig retning for å komme til skisporene. Jeg fikk til og med bekreftelse fra en turgåer at skisporene var rett over åsen. Etter å ha gått opp mange bakker på til dels veldig glatte løyper flatet det ut og jeg fikk på meg skiene. Siden det var tidlig og hadde vært frost om natta kunne jeg for det meste gå oppå skaresnøen ved siden av stien. Omtrent som planlagt kom jeg ut i skisporene på andre siden av åsen og løypa var fast og fin med breie fine spor med god plass til å skøyte i midten (lite visste jeg da om at jeg hadde tatt feil sti over åsen og kom inn i en annen skiløype enn den jeg trodde).

• 

• 

Når jeg kom inn i skiløypa fulgte jeg skiltene mot Sinober som var målet for turen. Etter omtrent 500 meter møtte jeg på store ispartier i løypa her også og jeg stusset litt ved at dette skulle være nyoppkjørt, men etter å ha båret skiene lenge nok var jeg glad for bare å ha på meg ski og gikk jeg videre. Plutselig kom jeg til et tre som hadde falt over skiløypa og de oppkjørte skisporene forsvant. Både rød og blå merking fortsatte på trærne og jeg gikk videre i stien. For det meste med skia på, men innimellom måtte de av for å komme opp de bratteste og mest isete bakkene. Jeg håpet jeg slapp å komme meg ned igjen disse bratte bakkene. Med hjelp av karttjenester på mobilen var jeg i hvert fall ganske trygg på at jeg nærmet meg Sinober og håpet å finne bedre skispor etter hvert hvis det ikke skulle bli en veldig lang dag.

Til tross for at ikke alt gikk som planlagt klarte jeg å nyte naturen og følte virkelig at jeg levde når jeg kjørte ned bakker uten spor eller noen særlige muligheter for å stoppe kontrollert. Men det trengtes ikke siden jeg fikk flere ukontrollerte stopp i ulike hastigheter. Heldigvis kom de i høyest hastighet av at jeg slo gjennom skarelaget og stupte fremover i snøen i et så tynt skarelag at det var omtrent som å falle i løssnø.

Til nå har skituren vært helt alene og jeg har ikke møtt et eneste menneske etter jeg satte på meg skia (kan tyde på at andre er mer kjent enn meg). Etter å ha krysset innsjøen Kringler i så høy hastighet jeg kunne for å unngå å gå igjennom islaget oppå sørpelaget (kun noen få ganger jeg kom igjennom) kom jeg til det jeg hadde lengtet etter hele dagen.

Nykjørte skispor

Jeg fulgte sporene (5 minutter) inn til Sinober Sportsstue. For å komme dit måtte jeg krysse 5cm overvann i dumpa nedenfor Sinober, men med ullsokker og deilig vær gjorde det ikke så mye å bli litt våt. Fra Sinober gikk jeg i flotte nykjørte spor til Lilloseter via Sørskogen. Selv om det var noen tegn til vår noen få steder i løypa med steiner som hadde smeltet seg gjennom i utkanten av løypa var det her uproblematisk å sette utfor bakkene i full fart. Fra Lilloseter til Solemskogen var det ikke lengre nykjørte spor, men de var for det meste brukbare allikevel. Det eneste store problemet var en bekk som var 15 cm dyp og 1,5 meter bred som rant over skiløypa i bunn av en isete bakke ned fra Lilloseter. Heldigvis spurte jeg noen før jeg kjørte ned og var advart. Jeg tok av den ene skien og sto kontrollert ned på den andre mens jeg bremset med foten når det trengtes (det var så isete at jeg synes det var lettere enn å prøve å ploge meg nedover).

Hvis du har lest helt hit er du kanskje interessert i å lese flere av mine saker også. Abonner på nye saker her:

Det er mulig å gå rundt bekken med å gå noen meter tilbake, men jeg synes det virket mer spennende å hoppe over som Birk Borkason (fra Ronja Røverdatter, men som mann kan jeg vil ikke være Ronja Røverdatter?) eller Sigvat av Leirholar (som hoppet over Ridderspranget ved elva Sjoa, les gjerne om våre kjøreruter i Norge). Så jeg kastet ski og staver over og tok sats. Tror du stedet jeg skulle hoppe fra var trygt? Nei, men heldigvis sjekket jeg dette før jeg hoppet og fikk så vidt en fot nedi og fant et nytt trygt sted. Jeg tok løpefart, tok sats og fløy over som en ørn (tror kanskje de som så på ikke tenkte det samme).

Skisporet fortsatte et stykke videre parallelt med veien før den krysset veien og fortsatte gjennom skogen hele veien til parkeringa på Solemskogen (med unntak av de siste 30 meterne som gjorde at jeg ikke så løypa når jeg kom). 17,74 km, 349 høydemeter og 2 timer og 41 m var gjennomført og jeg rakk hjem i tide til fortsatt å få noe ut av dagen.

Uansett om du har lest hele artikkelen eller bare den “lykkelige” delen av turen var hele turen en flott opplevelse og gir mersmak til å utforske nye deler av Marka. Les gjerne Reiseglades turtips i Lillomarka, Gjelleråsmarka, Romeriksåsene, Østmarka, Nordmarka, Sørmarka, Vestmarka, Bærumsmarka og Kjekstadmarka