Hvorfor savner vi å reise?

Vi er så heldige at vi bor i et land hvor vi som er friske og raske slipper å være redde for korona. Vi vet at vi får behandling og vi har mindre restriksjoner enn de fleste andre land, selv om det begynner å bli inngripende her også nå. Bortsett fra at det føles som jeg spiller Pac Man hver gang jeg er på butikken, hvor jeg ikke helt vet om jeg er Pac Man eller monsterne, siden vi alle er redde for hverandre i butikkhyllenes labyrinter, lever jeg et ganske normalt liv.

Så hvorfor går tankene oftere og oftere ut i verden? Er det bare fordi vi har mistet muligheten til noe vi gjorde før? Er det bare en frustrasjon over begrensninger i vår frihet eller er det reisene i seg selv vi savner? Sannsynligvis er det en blanding. Det å få barn kan få deg til å savne å sove en hel natt sammenhengende og til å glemme at det går an å sove til langt på dag (som nå er klokka 09.00), men du får med noe annet som er mye bedre enn sammenhengende søvn og sløve morgener, barna våre.

Nå har vi altså mistet friheten til å reise, men vi har ikke fått noe håndfast tilbake for å veie opp for dette. Vi har fått troen på at det går an å redde miljøet, vi har fått oppleve Norge både som et land verdt å se (Norge på langs) og et godt land å leve i når verden er i en krise. Allikevel savner vi altså å se resten av verden. Men hva savner vi egentlig?

Naturen

I sommer kjørte vi altså fra Nordkapp til Lindesnes og har sett mye vakker natur. Det er vanskelig å si at Halong Bay i Vietnam er penere enn Lofoten eller at Zanzibar har penere strender enn det vi har i Norge. Er Grand Canyon penere enn Geirangerfjorden? Selv om det er fint å se vakker natur og mer spennende med Kilimanjaro enn Torghatten er det ikke naturopplevelsene vi savner mest. Det kan vi få også i Norge og gir vakre bilder, men vi lever fint uten de vakre bildene.

Temperatur

Når høstregnet slår mot taket og det eneste som frister er å trekke pleddet godt oppunder øra er det lett å tenke tilbake på hvordan det var å sitte i skyggen av et avokadotre å spise de deiligste frukter forrige sommer i Tanzania. Da må man bare huske at dette også innebærer at du mellom 10.00 og 16.00 må holde deg innendørs eller i skyggen for ikke å bli totalt utmattet og at det egentlig er godt å kunne gå ut når man vil, bare man kler på seg. Badetemperaturer er selvfølgelig ikke sammenlignbart, men med unntak av Kikuletwa har få av våre gode minner noe med bading å gjøre. Så det er nok ikke temperaturen eller klimaet vi savner heller.

Mat

Det er mye spennende mat rundt omkring i verden. Under mitt år i Namibia spiste jeg mye maisgrøt med alt fra geitehode til geitetarmer som tilbehør. Jeg er glad for at geit ikke står ofte på menyen i vårt hus. Malaysia, Tyrkia, Vietnam, Sør-Afrika og New York har nok mer spennende mat og som helt klart er en del av den gode reiseopplevelsen. Men god mat fra alle verdens hjørner kan vi få i Oslo også. Og jeg savner helt klart ikke å gå sulten rundt, med sulten kone og sultne barn på leting etter et sted hvor vi finner noe fristende vi kan spise. Så totalt sett er det mye enklere å forholde seg til mat i Norge.

Menneskene

Mitt år i Namibia i byen Khorixas med ekstremt ensformig mat. En dag med regn og opp mot 50 grader i skyggen i den varme sesongen og ned mot 0 grader om natta i den kalde sesongen i uisolert hus uten varmtvann i dusjen og med frykt for slanger, skorpioner og løshunder er en opplevelse jeg aldri ville vært foruten og som ville vært totalt meningsløst om det ikke var for menneskene jeg møtte. Under våre 3 måneder i Afrika (topp 10 destinasjoner i Afrika) møtte vi John som fortalte om at når han kom til byen som ung voksen kjøpte han de grønneste og hardeste mangoene fordi de mettet lengst og at han begynte med å jobbe som bærer opp Kilimanjaro hvor han bar 40 kilo på hodet oppover fjellet uten kontrakt til minimalt med lønn. Hvordan han plukket opp engelsk fra turistene og senere jobbet som kokk før han ble turguide oppover fjellet. Nå har han et lite firma med 3 safaribiler og betaler skole for de barna som trenger det i nabolaget og har kjøpt tomt og plantet trær som første steg mot å etablere et barnehjem. Mama Leah med sin historie, Edmund med sin og mange andre har sine historier. Dette er viktigere for oss enn løver (safari med små barn) og fossefall (Kilasia falls). Men vi har jo flotte mennesker som har levd spennende liv også i Norge så det kan ikke bare være dette heller.

Det unike

Hvert sted har sin kultur, sin natur, sitt klima, sin mat og sitt folk. Et hvert sted er unikt, samtidig er det noe universelt med det. Vannet renner nedover og gir liv. Mennesker hjelper hverandre og besvarer smil med smil. Hvis noen sulter er det noen som gir mat. Omtenksomhet, kjærlighet, ærlighet, grådighet, misunnelse, håp og hat, alt dette ser vi overalt. De vakreste fosser og mest øde ørkener er alle en del av vår verden. Vi vil se alt og vi ser Gud i alt. Til tross for alle ulikhetene er det unike en liten del av det universelle og vi er alle en del av noe som er større enn oss selv. Derfor savner vi å reise.