Allerede mens vi fløy inn til Kilimanjaro Airport kjente jeg gleden spre seg i kroppen. Frodig land med små Masaai-hytter og deres innhegninger. Vi er ikke så tøffe at vår Afrikaopplevelse er å bo under slike forhold. Så vi har leid oss et hus i byen Moshi fra noen Tanzanianere som bor i Canada og leier ut huset sitt her når de ikke selv bruker det som feriehus.
Huset har alt vi trenger og litt til. 4 soverom, kjøkken, spisestue og stue. Vi fant huset på Airbnb hvor det sto at det kom med vaskemaskin. Vi har nå funnet ut at “vaskemaskinen” heter Mama Leah og jobber her som vaskehjelp 5 dager i uka. Hun begynner dagen med å koste gårdsplassen før hun vasker klær, tar oppvasken og rydder og vasker huset og går ut med søpla (som er en tur på ca 20 minutter). Hun lærer oss Swahili og leker med barna når hun ikke har annet å gjøre. De dagene Mama Leah ikke er her sitter en sikkerhetsvakt i en stol utenfor døra, noe det også gjør om nettene.
De første dagene var det veldig rart å forholde seg til å være “bevoktet” døgnet rundt. Vi har blitt fortalt at omtrent 80% av befolkningen i landet tjener under 300 kroner i måneden og mange betydelig mindre enn dette også. Nå har vi forstått det mer som at dette er en måte å sørge for at flere får seg en jobb. Mama Leah er den eneste i familien med jobb og en vaskemaskin i huset ville gjort denne familiens liv mye vanskeligere. Jeg har også blitt minnet på noe jeg leste en gang i Sjiraffens tårer, en bok av Alexander MaCall Smith hvor en lærer i Afrika hadde et hus med en gjengrodd hage og han da ble sett på som egoistisk som ikke ansatte en gartner. Når man har råd til et stort hus bør du også kunne ansette noen der slik flere kan ta del i din rikdom.
Vi har fått mye oppmerksomhet trillene på vår tvillingvogn gjennom byen. Selv om det 2 og et halvt år mellom Storesøster og Lillesøster har vi blitt spurt et titalls ganger om vi har tvillinger. Når vi sier nei mister noen interessen og går unna, dette har fått oss til å tenke at tvillinger må ha en spesiell betydning i kulturen her, men vi har ennå ikke funnet ut hva. Forhåpentligvis er dette noe vi kan svare på i et senere innlegg. Moshi har ifølge Wikipedia 144 793 innbyggere og har nå fått sin første barnevogn. Allerede på den andre trilleturen ga vogna etter for de humpete veiene som er omtrent ufremkommelige på grunn av regntida. De første dagene turte ikke Storesøster å gå på de veiene som ikke var asfaltert og løfting, dytting og rugging på vogna for å komme forbi de ulike hindringene ble da for mye og nå har vi måttet ty til gaffateip for å ha en fungerende vogn.
Etter noen dager med å ta inn alt det nye har de humpete veiene blitt veldig spennende og vi stopper ved vanndammer for å røre opp litt jord med pinner vi finner eller ser på høner, papayatrær og bananpalmer. Det er spennende å se etter firfisler og Lillesøster peker på hver store stein og hver hund hun ser. På trilleturene må rett som det er stoppe opp fordi Storesøster sier: “Pappa jeg vil se hva de gjør”. Det kan være reparasjon av biler, bygging av broer over nygravde dreneringsgrøfter, grilling av mais i bålpanne, gressklipping på stadion med machete eller leting i søpla etter noe å selge. Når vi pekte på en motorsykkel med mye last en dag stoppet den opp og vi fikk komme å se noen kyllingers siste reise før de skulle slaktes.
For å ha noe å bedrive tiden med mens vi er her har vi oppsøkt de nærmeste veldedige organisasjonene. Vi har da funnet ut at for å bidra med frivillig arbeid må en ha businessvisum som kun kan fåes ved innreise til landet og ikke ved det lokale immigrasjonskontoret og det koster flere tusen kroner. Vi fikk også høre at dersom vi jobber frivillig uten dette vil både organisasjonen få bot i tillegg til at vi vil bli deportert og få en stor bot i tillegg. Vi fikk høre om noen ulike måter å omgå dette på som ikke passer helt med våre verdier, men har kommet til at vi heller vil bruke tid på å gå på besøk og snakke med ulike organisasjoner for å finne ut av hva de driver med.
Egentlig hadde vi tenkt til å dra for 1-3 år til Afrika og starte opp noe som kunne hjelpe lokalsamfunnet der vi skulle bo, men vi turte ikke å begi oss ut på noe slikt uten å både ha mer kunnskap om hva vi kunne gjøre i tillegg til å se hvordan barna takler å bo i utlandet. Vi kuttet derfor reisen ned til 3 måneder og kommer tilbake til oppstart av nytt skoleår og barnehageår etter sommerferien. Da blir det forhåpentligvis lett for barna å komme inn i det sosiale igjen når alle de andre barna også har vært borte fra hverandre ei stund etter en sommerferie.
Mama Leah får hjelp med klesvasken 
Lekestund 
Uvant at kylling kommer i kyllingformat 
Veldig krevende å spille på engelsk
Ut fra dette har vi kommet frem til at det beste vi kan gjøre nå er å bruke tiden til å bli kjent med kulturen i landet, lære litt språk, lære om hvordan veldedige organisasjoner drives og finne ut om vi en gang i fremtiden vil ha et lengre opphold. Vi kommer derfor også til å dele med dere opplevelser fra ulike organisasjoner og hva de holder på med. Så langt har vi kontaktet More Than a Drop, som gir vanskeligstilte unge voksne jenter opplæring for å kunne få seg en jobb innen turistnæringen, og Msamaria Children Centre, som er et barnehjem etablert og drevet av noen lokale sosialarbeidere. Mer utfyllende informasjon om disse og hva de holder på med og hvilke inntrykk de har gjort på oss kommer i et senere innlegg.
Vi skal prøve å organisere innleggene her på en måte som gjør at du senere kan finne tilbake til det som interesserer deg uten å måtte lese alt vi har skrevet. Dvs. at det du trenger som turist i Tanzania i noen innlegg, planlegging av turer i noen og kanskje morsomme eller sterke inntrykk i noen andre igjen. Som relativt nye i bloggverden må veien bli til mens vi går.
