Nå har vi vært i Moshi i omtrent to uker. I går var vi på fotballkamp og mens vi ventet på at lagene skulle gjøre seg klare dukket det plutselig opp en fjelltopp langt oppe på himmelen over et tykt lag med skyer. 5000 meter høyere enn oss ligger den massive toppen delvis dekket av snø.
I 2005 avsluttet en tradisjon om en årlig fjelltur som jeg hadde vært med Pappa og noen til på siden jeg var ganske ung. Den siste fjellturen vi hadde som gruppe ble mitt første møte med Afrika. Selv om fjellturen er en fantastisk tur var det noe annet som gjorde mest inntrykk. Afrika!
Siden den gang har det blitt mange turer til Afrika og nå er vi altså tilbake der det begynte. Den 7. turen i Afrika og i Moshi for 3. gang. Resten av innlegget skal handle om turen opp på Kilimanjaro. Hva som får meg og oss til å vende tilbake til Afrika om og om igjen får komme i et annet innlegg.
Fjellturen
Jeg var 22 år og en av de yngste i vårt følge. Jeg var godt trent og hadde høy forbrenning. Noe som skulle vise seg å ikke bare være en fordel. Når en skal opp på over 3000 meter og i dette tilfellet nesten 6000 meter er den tynne lufta noe en må forholde seg til. Vi skulle derfor bruke en uke opp og en dag ned. Vi brukte et norsk reiseselskap som stilte med egen norsk guide i tillegg til lokale guider. Vi hadde mange guider og bærere i gruppa og trengte kun å bære en liten dagstursekk hver. Telt og annen bagasje ble båret i forveien slik at alt var klart når vi kom til leirplassene.
Første etappe gikk gjennom regnskogen og inkluderte også en overnatting der. For de som ikke har vært i regnskog er det virkelig å anbefale. Lyder, farger, planter og dyr gir en unik stemning i tillegg til den fuktige lufta.
Etter å ha forsert regnskogen og kommet over tregrensa, som så vidt jeg husker er på i underkant av 3000 meters høyde så vi endelig toppen av fjellet. Et majestetisk syn. Andre leirplass hadde flott utsikt til fjellet og noen hadde begynt å merke hodepine på grunn av høyden. De neste dagene skulle vi gå rundt nesten hele fjellet med dagsetapper som gikk stadig høyere opp før vi gikk nedover igjen for å sove i rundt 4000 meters høyde. Selv om fjellet er nesten 6000 meter høyt er det ikke noe grunn til å være en god klatrer. Man kan fint nå toppen uten at hender trenger å berøre fjellet. Siden det er et vulkansk fjell minner det litt om en gigantisk pyramide.
Før vi skulle opp på selve toppen var de to siste leirene noe høyere. Først en natt litt høyere før vi begynte å gå oppover dagen etter. På siste flate før stigningen mot toppen hadde vi en leir for ettermiddagen og kvelden før vi skulle gå videre opp på natta og nå toppen omtrent ved soloppgang. Frem til nå hadde jeg såvidt hatt litt hodepine i korte perioder ellers hadde høyden vært problemfri. Det endret seg drastisk.
I den siste leiren fikk jeg magetrøbbel og alt kom ut i ekspressfart. Videre kastet jeg opp så fort jeg kjente smaken av noe i munnen og fikk ikke i meg noe næring. Dette var ikke et godt utgangspunkt for toppturen og etter utallige omganger med oppkast fikk jeg en egen guide og resten av følget gikk fra meg. Jeg fortsatte oppover og telte alle mine skritt. For hvert hundrede skritt tok jeg pause og for hvert 200. skritt prøvde jeg å drikke litt sukret te. Av en eller annen grunn telte jeg skritt på engelsk, men utover dette husker jeg lite og av det jeg husker vet jeg ikke hva som kan stoles på og hva som var hallusinasjoner.
På veien videre så jeg digitale resultattavler som sa noe om hvor langt bak de andre jeg var. De sto over stien omtrent som skiltene som står over motorveien og viser hvor lang tid det er til for eksempel Gardermoen. Dette var på vei opp, til tross for mange nye tepauser ble det ikke bedre på vei ned. Av en eller annen grunn gikk jeg fortere enn resten av gruppa og når det nærmet seg soloppgang tok jeg igjen og gikk forbi de andre. Vi så soloppgangen sammen og den siste etappen bort til selve toppen gjorde vi som hel gruppe. Jeg er ihvertfall med på bildene fra toppen, så tror det var slik.
På vei ned var det om å gjøre å gå så fort som mulig for å komme til tykkere luft igjen. Jeg husker det som at jeg løp nedover fjellet og prøvde mitt beste å unngå alle landminene som sprengte rundt meg. Eksplosjonene var som en blanding av en geysir og en bombe (Jeg må ha vært veldig uheldig med hvor jeg gikk, for ingen andre har lagt merke til disse). Etter å ha kommet ned til leiren på under 3000 meter forsvant hallusinasjonene, men minnene fra de første dagene etter turen er ikke tilbake. Det neste jeg husker noe av er å være på safari i Masai Mara Nasjonalpark i Kenya.
Selv om det var en enorm påkjenning for kroppen og jeg kanskje burde blitt stoppet fra å gå videre er jeg glad for å kunne si at jeg har vært på toppen av Afrikas høyeste fjell 5895 meter over havet, men mest av alt er erfaringen av hvor mye kroppen tåler det jeg sitter igjen med som viktigst. Det har gitt meg en visshet om at samme hvor sliten jeg er kan jeg alltid gå et skritt til.
For å se bilder fra våre reiser følg oss på instagram.
Er du inspirert til å reise til Afrika. Se vår inspirasjonsguide for Afrika her eller vår reiseguide for Moshi her
