Vi er veldig glade i vår nasjonaldag og hadde derfor funnet ut om den kunne feires på vår reise. Vi fant noen gamle saker på nett om 17. mai feiring i regi av ambassaden og tok derfor kontakt. Vi ble dermed invitert til å delta på årets feiring.
For oss som turister i byen var det ikke det letteste å finne ambassadørens bolig. Den hadde ikke gateadresse og det var kun et veldig forenklet kart på innbydelsen som viste at det var vest for ambassaden. Heldigvis fikk vi svar fra ambassadens facebook side med noen GPS koordinater slik at vi klarte å komme frem.
Vi brukte en app som heter Ride for å få taxi som fungerer omtrent som ûber, men man betaler kontant til sjåføren. Dette fikk vi anbefalt som både tryggest og billigst fra vår hjelpsomme resepsjonist. Jeg fulgte godt med på kartet på reisen slik at vi skulle finne frem og etter å ha krysset store deler av byen ankom vi etterhvert ambassadørens bolig.
Vi ble sluppet av utenfor porten og entret en annen verden enn den som var utenfor. En lang rekke med store hvite biler med diplomatskilter, uniformerte vakter, vakre blomsterbed og flotte trær. Boligen var også overdådig og når vi rundet hjørnet ble vi hilset velkommen av to unge, hyggelige jenter i bunad. Etter å ha fått utdelt program og flagg gikk vi videre i hagen og ble møtt av mange tjenere som tilbød oss de deiligste juicer og kanapeer. Så fort munnen var tom eller glasset tømt ble nye fristelser tilbudt. Pølser og is var selvfølgelig også på menyen og isen ble servert med deilige jordbær og en smakfull blåbærcouli.
De feirende 
Ambassadørens residens 
En russ fra den internasjonale skolen i Addis Ababa fant også veien til feiringa 
Gresset stakk litt mer enn hjemme, men det falt allikevel i smak
Barna spilte kubb, lekte tautrekking og hadde sekkeløp (selv om våre var for sjenerte til å være med, med unntak av å løpe litt om kapp med noen tvillinger på Storesøsters alder). Det ble holdt flotte taler og en hilsen fra Kongen ble lest opp. Særlig talen til ungdommen Hedvig var imponerende hvor hun fortalte om hva hennes opphold i Etiopia har lært henne, hvordan man skal være glad for det man har og hvor viktig det er å kjempe for friheten til å gjøre egen valg og leve et liv med likeverd og ytringsfrihet. Etter talene gikk vi i tog på forsiden av boligen hvor Storesøster fikk sunget Ja vi elsker, som hun har lært seg i barnehagen før vi dro.
Det var for meg en strålende 17. mai til jeg plutselig så ut fra den gedigne hagen og over til neste høyde hvor blikkskurene sto tett i tett. Kontrasten var enorm. Her feiret vi 17. mai med mat spesiallevert fra Norge, tjenere som sørget for at vi alltid hadde noe i hånda slik at vi kunne fokusere på egen tilfredshet fremfor å se ut på verden som omga oss. Da fikk alt plutselig en bismak. Dette er på ingen måte noen kritikk av arrangementet som ble holdt, det var en fin feiring som faktisk åpnet øynene våre for det vi ofte tar for gitt.
Etter programmet var ferdig dro vi videre til Galani kafe som var på Galani kaffefabrikk. Den var veldig koselig, men omtrent umulig å finne. Heldigvis overhørte en vakt i et vakttårn oss og geleidet oss inn til kafeen gjennom en lukket stålport, uten et eneste skilt (Vi hadde lest om den i Lonely planet). Det av en eller annen grunn nesten ingen gjester og barna fikk boltre seg i de fine lokalene med puslespill, bamser og god plass til å løpe rundt. I tillegg var det et galleri i etasjen over kafeen hvor vi fikk kjøpt oss noen gaver og Zenab fikk kjøpt seg litt kortreist kaffe fra fabrikkutsalget.
Gratulerer med dagen!
